© Copyright Vårt Land AS

Livsviktig føleri

LIV & SJEL: Når noen stryker deg over kinnet, forsøker du egentlig å finne ut om det er farlig.

Ragnhild Daae Nordhaug,
Bergen


Klam, kald, myk, varm eller hard. Uansett tilstand er huden vår den kontaktflaten vi bruker for å møte våre omgivelser.

– Berøring, varme og kulde, smerte og kløe er de ulike typer følelser som sanseorganene i huden vår registrerer, forklarer Espen Dietrichs, professor dr. med. og avdelingssjef på nevrologisk avdeling på Rikshospitalet.
At vi kjenner varme og kulde, en hånd på skulderen, myggestikk eller skrubbsår, tar vi nærmest som en selvfølge. Men hva betyr hudfølelsen for oss i hverdagen?

– Vårt sanseapparat er først og fremst bygget opp for å registrere endringer i kroppens nærmeste omgivelser. Men at huden kan føle slike endringer er uinteressant i seg selv. Det som gjør vårt sanseapparat unikt, er at impulsene blir behandlet i hjernen, sier Dietrichs.

Hjernen bestemmer. Ved hjelp av de registreringene som sansecellene gjør, kan hjernen fortelle kroppen hvordan den skal reagere.
– Vi vil beskytte oss. Å registrere farlige påvirkninger, slik som smertesansen gjør, for deretter å handle med utgangspunkt i den informasjonen, er kanskje den aller viktigste oppgaven for hudens sanseorganer.


Vi blir utsatt for så mange inntrykk hver dag at bare ny og viktig informasjon får slippe til. Det er bare en brøkdel som får plass i bevisstheten. (Illustrasjon: EllenLande Gossner)

FØLESANSEN:


Registrerer temperaturendringer, berøring, smerte og kløe. Men også følelser som ikke går gjennom huden er en del av denne sansen. Vibrasjon, stillingen i ledd og muskler, trykk og smerter rundt indre organer er også viktige deler av det som kalles følesansen.
I hele kroppen fins det sanseceller som reagerer på forskjellige former for påvirkning, og som sender nerveimpulser til hjernen for å informere om det som skjer i, på og rundt kroppen. I hjernen siles informasjonen, og impulser sendes ut for å fortelle kroppen hvordan den skal reagere.
Hjernen har bare kapasitet til å behandle ny og viktig informasjon, og hjernens målsetning er å beskytte kroppen fra fare.
Hjerneslag og polynevropati er de vanligste sykdommene som fører til forstyrrelser i hudens følesans.

Kilde: Boken «Vår fantastiske hjerne» av Espen Dietrichs og Leif Gjerstad.

Men endringene på og rundt huden gir også en annen type informasjon til hjernen.
– Berøring og emosjoner er også et aspekt ved hudens følesans. Dette er kommet til senere i menneskets utvikling. Vi kan kalle det en tilleggseffekt ved å ha en hjerne og et sanseapparat som fungerer så godt, forteller Dietrichs.

Primært reagerer vi altså ut fra behovet for å beskytte oss. Og hvis vi opplever en berøring som noe ufarlig, finnes det et utall måter å reagere på.
– Det avhenger av alt annet som skjer rundt oss. Vi utsettes hele tiden for mange ulike sanseinntrykk, for eksempel gjennom øyne, ører, nese og hud, og disse inntrykkene kombineres med de erfaringene vi har lagret. Først når denne informasjonen blir satt sammen, velger vi vår måte å reagere på, forteller professoren.

Selektiv. Selv om hjernen bearbeider store mengder informasjon, er det bare en brøkdel som får noe særlig plass i bevisstheten.
– Vi ville blitt helt sprø hvis alle sanseinntrykkene skulle komme til bevissthet hele tiden. Vi blir utsatt for så mange inntrykk at bare ny og viktig informasjon kan få slippe til. Tenk for eksempel på klærne våre. Sokkene dine er hele tiden i berøring med huden. Med mindre du har sokker som klør, vil du ikke tenke over at du går med sokker. Men hvis noen spør deg om du har sokker på, kan du med en gang kjenne om de er der eller ikke, sier Dietrichs.

– Hvor mange prosent av hudens sanseinntrykk er det som når bevisstheten vår?
– Kanskje vi ikke snakker om prosent. Kanskje vi snakker om promille. Det er en forsvinnende liten del, og det er litt spesielt for berøringssansen. Når det gjelder synet, for eksempel, vil nesten alle sanseinntrykkene nå frem til bevisstheten.
Selv om mesteparten av informasjonen fra hudfølelsen siles bort, er vi helt avhengige av å kunne kjenne på våre omgivelser. Noen får sykdommer som reduserer denne evnen.
– Sykdommer i de perifere nervene, såkalt polynevropati, gjør at man får dårligere følelse i føtter og hender. Det er et stort problem for mange mennesker, forklarer Dietrichs.

Sykdommen rammer diabetikere, pasienter med arvelige anlegg eller komplikasjoner etter andre sykdommer, samt en god del eldre.
– En annen vanlig sykdom som kan føre til svekkelse eller tap av hudfølelse, er hjerneslag, sier professoren.
Ofte gir hjerneslag lammelser i tillegg. I noen tilfeller kan likevel førligheten fungere utmerket, mens hudfølelsen er borte.

– Hvordan opplever pasientene å miste følelsen i huden?
– Først og fremst er det et stort praktisk problem. En hånd som ikke har følelse blir nesten ubrukelig. Hvis du ikke kan kjenne de redskapene du skal bruke, la oss si en gaffel eller en blyant, så har du et stort handikap.
Men det er ikke bare tap av hudfølelse som rammer oss mennesker. Hos noen endres opplevelsen av berøring – til det verre.
– De kan føle at all kontakt er smertefull. Noen har konstante smerter på grunn av skader i de perifere nervene. Det er et kjempeproblem, sier Dietrichs.

Reflekser. Smertefølelsen, som i utgangspunktet skulle beskytte oss fra fare, er blitt en forbannelse. En følelse som sier så klart fra når noe er galt, blir selvsagt viktig for oss. Og vi snakker mye om den.
– Det er jo så populært å snakke om smerteterskel.
– Ja, apropos det… : Hvem har høyest smerteterskel, kvinner eller menn?
– Det er nok mye større forskjeller fra person til person enn det er mellom kjønnene. I tillegg er opplevelsen av smerte veldig
avhengig av den gitte situasjonen. Ikke alt er like vondt alltid, sier Dietrichs.
Dessuten kan kroppen reagere på påvirkninger også før informasjonen fra sanseorganene når opp til hjernen og kommer til bevissthet. Slike automatiske reaksjoner kalles reflekser, og de hjelper kroppen til å kunne beskytte seg lynraskt mot skadelige påvirkninger.
– Hvis du tråkker på en spiker, trekker du automatisk foten til deg. Det er ikke hjernen som forteller deg at du skal gjøre det, det er ren refleks.
Hvis et annet menneske stryker deg over kinnet, er det imidlertid hjernen som bestemmer hvordan du skal reagere. Og da kan jo hva som helst skje.